Voksen

Growing up is such a barbarous business, full of inconvenience… and pimples

Ett år senere sitter jeg med verdens største poser under øynene, altfor mye koffein i kroppen, en godt utvidet blære og dårlig nattesøvn. Identitetskrisen tok meg allerede første skoledag, men har siden tatt overhånd og løper etter meg hver eneste dag. Hvorfor var det ingen som kom med en skriftlig advarsel da jeg for 4(!) år siden begynte på sykepleierskolen, om at de første årene som nyutdannet kom til å sette hele livet mitt på hode?

For noen uker siden gav jeg opp, krøp til korset og fant meg noe nytt. Jeg leverte oppsigelse og er herved arbeidsløs og rotløs. Det var dette jeg ønsket. Friheten. Energi til å leve litt. Være ung og dum littegranne til. Slippe alt ansvaret, bare litt lenger. Jeg hater å bli voksen, får panikk av at jeg nærmer meg 25, selv om det fremdeles er godt over et år igjen.

Men så angrer jeg.

Hvorfor i all verden sa jeg opp en fast fulltidsstilling i disse elendige arbeidstider? Plutselig skal jeg studere igjen, et fag jeg ikke aner hva er og hvorfor jeg tar, bare for å gjøre noe annet enn sykepleie. Og jeg som så smått hadde begynt å venne meg til tittelen. Jeg står midt mellom barken og veden. Voksen og drittunge på samme tid- uten å klare å velge side. Jeg vil ikke rotfeste meg, men vil ikke miste fotfestet. Balansen føles hårfin. Jeg aner ikke hva jeg vil.

Veien blir til mens man går sier de, men jeg går ikke, jeg står stille og prøver å få øye på et sted å sette foten. Om så bare den ene.

«Innerst inne i alle voksne mennesker sitter et lite barn som skal begynne på skolen i august.» Janneken Øverland